MØT DINE SLEKTINGER I SEPILOK ORANGUTAN SENTER

Verdens største rehabiliteringssenter for Orangutaner ligger kun 20 minutter fra Sandakan. Reservatet utgjør over 4.500 hektar jomfruelig regnskog, og er hjem for orangutaner som er reddet fra fangenskap, som er funnet skadet eller foreldreløse. Senteret drives av Malaysias myndigheter, og på området finnes det både sykehus og barnehjem som tar seg av alle nykommere. Målet er at alle dyrene gradvis skal tilbake til den ville tilværelsen. Treningen foregår gradvis og forsiktig, i tillegg til maten de selv klarer å skaffe i jungelen blir det hver dag satt ut mat til dem som ikke klarer seg selv. Matingen er uten tvil et av høydepunktene ved besøket i senteret. Matingen foregår til faste tider, og det er bygget en observasjonsplatform hvor turistene samles. Er man heldig kommer det opptil flere orangutaner, enkelte dager kommer det ingen. Vokterne og de ansatte presiserer at selv om det er skuffende for turistene hvis ingen dukker opp, er det et godt tegn på at dyrene er riktig trenet og dermed er blitt selvforsynte. Særlig i fruktsesongen, når jungelen har rikelig å by på, kan det gå dager, ja uker, mellom hver gang noen dukker opp.

Orang betyr menneske, utan betyr skog. Man anslår at det finnes ca. 400 orangutaner på Borneo, ca. 50-60 lever i tilknytning til senteret . En voksen orangutan trenger 5 km2 for å ha tilstrekkelig revir og tilgang på mat. Etter å ha sikret oppveksten ved senteret, kan de på egenhånd forlate reservatet, som ikke er avsperret. Bare svært sjelden blir noen tvangsflyttet, det kan skje dersom noen viser aggresive tendenser mot andre, svakere orangutaner, eller mot de som jobber i senteret. En orangutan blir opptil 40 år gammel, og selv om de er søte som små, kan en voksen orangutan være livsfarlig. Det er full anledning til å ta turer i reservatet på egenhånd, men man frarådes å gjøre det uten guider fra senteret. Til advarsel og med glimt øyet forteller guiden om skrekkopplevelsen til franskmannen som trosset anbefalingen og la ut på egenhånd. Hans møte med den voksne hannen endte heldigvis uten tap av liv – men i aller høyeste grad med tap av alt annet. Orangutanen hadde forlangt å få både kamera, klær og sko før han var fornøyd! Skjelvende av skrekk returnerte den nakne franskmannen fra jungelen, like naken som som sin genetiske slekning! Han fikk iallefall erfare hvordan orangutanene opplever å måtte posere nakne for turistene hver dag!

Vi fikk gleden av å oppleve 3 vakre eksemplarer av arten. Clenon, en jente på 6 år, Mariko og Patrik, to hanner på henholdsvis 10 og 6. Alle tre hadde kommet til senteret som nesten nyfødte, og alle tre lever nå en halvvill tilværelse. De kom til foringsplatformen for noen bananer, litt melk og masse oppmerksomhet fra overbegeistrede turister med teleskopiske kameralinser. Vi fikk møte de tre igjen i filmen de viser i informasjonsenteret, der vi fulgte dem fra en hjelpeløs tilværelse som nyfødte med tåteflaske, til de smårampete tenåringene de nå er i det fri.

FAKTA OM SEPILOK
• Turen dit: De fleste reisearrangører i Kota Kinabalu og i Sandakan arrangerer dagsturer og overnattingsturer. Taxi er billig, så det går fint an å leie en taxi for en dag.
• Åpningstider: Hele dagen, men dyrene mates kl. 10.00 og kl. 14.30.
• Inngang: RM 10. pr. person.
• Kameraavgift: RM 10.
• Informasjonssenteret byr på en film flere ganger daglig og rikelig med informasjon om våre svært så nære slektninger.
• Det finnes selvsagt både kafeteria og suvernirbutikk, og du kan overnatte i Sepilok Bed & breakfast, Sepilok Jungle Resort eller Sepilok resthouse.
• Tips: Er du en av de heldige som får se Orangutanene, så husk at for å få gode bilder kreves det mer enn et engangskamera, både på grunn av avstanden og på grunn av at dagslyset ikke slipper helt til inne i jungelen.

PULAU SELINGAN - SKILPADDEØYA

Havskilpadder er noen av de mest eksotiske og forhistoriske skapninger vi kan tenke oss. På tre små øyer en times båttur nord for Sandakan skal vi endelig få oppleve dem på nært hold. Mellom juli og oktober krabber de møysommelig opp på stranden i ly av nattemørket, graver hull og legger sine egg, før de like møysommelig setter kursen tilbake til havet. Hvordan finner de tilbake til den samme øya år etter år? Vår undring er stor, og spørsmålene er mange. En overnattingstur til Pulau Selingan gir svar på det meste av det vi lurer på. Etter ankomst på øya blir vi vist inn i informasjonsenteret, som også huser restauranten. Der får vi informasjon om skilpaddene, og får se en film om det sårbare livet og farene de utsettes for; både naturen selv og moderne forurensing gjør at bestanden dessverre blir mindre og mindre. For å forsøke å bevare og øke bestanden, driver regjeringen flere profesjonelle klekkerier rundt om på øyene. Når skilpadden er ferdig med eggleggingen, kommer reservatets ansatte og graver dem opp, og flytter dem til et bevoktet område.

Dette gjøres for å forhindre at rovdyr tar eggene, og også for kunne føre logg om temperatur og klekketid. Arbeidet inngår i et større forskningsprogram drevet av Malaysias regjering. Alle de kunstige ”reirene” merkes med dato for når eggene er lagt, hvor mange egg, og forventet klekkedato. Temperaturen avgjør kjønnet til skilpadden. Dette kan styres ved å skygge for solen ved hjelp av presenninger eller trær, slik at man påser at det blir klekket omtrent like mange hankjønn som hunkjønn. Et annet tiltak for å bevare og øke bestanden er at er innført totalforbud mot å ta egg. Straffen er usedvanlig streng med både sel og bøter. All handel med skilpaddeskall og levende eller døde dyr er strengt forbudt. Dessverre er eggene en delikatesse blant endel av befolkningen, de har ikke fått opplæring i hvorfor bevaring er viktig, eller de forstår ikke konsekvensen av reirplyndringen. På grunn av forbudet er prisen svært høy, noe som betyr risikabel, men svært god inntekt. Overalt på øyene hvor skilpaddene legger egg står det store skilt, på den måten blir turister såvel som fastboende gjort oppmerksom på reglene som gjelder, og straffen for å bryte dem.

Mellom klokken 18.00 og kl. 06.00 er det ikke tillatt å gå rundt på øya. Vi samles i restauranten, og en eller to voktere holder oppsyn og registrerer hvor mange skilpadder som kommer. Kun en skilpadde blir gjenstand for turistenes oppmerksomhet, når hun er i gang med eggleggingen får vi liste oss ut på stranden. I mørket stiller vi oss opp rundt hullet for å bivåne dette urgamle ritualet. Lommelykt og kamerablitz er ikke tillatt, så fotografering er nesten umulig. Mens eggleggingen pågår er hunnen nærmest i transe, og enser ikke oss som står rundt. Flere av oss som kanskje bare får oppleve dette en gang i livet, betrakter det hele med ydmyk undring og andektig stillhet. Over oss er en stjernekledd, føyelssvart tropenatt, på stranden under oss går livet sin gang, styrt av mysterier vi kanskje aldri kommer til å løse...
Undringen blir ikke mindre når vi får vite at et kull er klekket og på vei opp av den dype sandgropen. Det er nesten hundre av dem, de blir plukket forsiktig opp av det inngjerede reiret i sanden og lagt i en kurv før de bæres ned til sjøen.  Der blir de satt varsomt ned i sanden, og setter øyeblikkelig kursen rett ut i havet.

FAKTA OM TUR TIL SKILPADDEØYENE
• Det er skilpadder av rasene Hawkbill og Green turtle som legger egg på øya.
• Det er flere turarrangører i Sandakan som tilbyr tur til øyene. Alle turene er imidlertid arrangert av firmaet Crystal Quest, som har enerett på arangementene. Det er kun tillatt med ca. 50 personer pr. døgn i klekketiden juli – oktober. Det anbefales derfor å planlegge og bestille turen i god tid.
• Turismen til Skilpaddeøyene er omstridt, spesielt fordi bestanden synker, og naturvernorganisasjoner og kommersielle interesser går ikke alltid hånd i hånd.

KINABATANGAN - ELVETUR I JUNGELEN

Den flatbunnede elveprammen glir sakte fremover. Det er sent på ettermiddagen, og dagslyset strever med å trenge ned gjennom den tette vegetasjonen. Jungelen er stille og ikke stille på samme tid. Fugle- og dyrelyder fyller den varme og fuktige luften. Den putrende påhengeren er det eneste som bryter stemningen. Vi er stille. Guiden vår George og båtføreren er også stille. Det er likevel en vesentlig forskjell på dem og oss. De har et topptrenet blikk for spennende jungelting, det har ikke vi. George guide gjør et håndtegn til båtføreren som med en gang setter motoren i fri. George peker ivrig opp i et tre, gestikulerer for å vise oss hvor vi skal se. Vi myser og ser kun grønn vegetasjon. Myser mer og ser fortsatt bare grønn og tett vegetasjon. George vinker pånytt til båtføreren, som setter kursen nærmere de store trærne som henger utover elvebredden. Plutselig er vi nære nok. For nære. I greinene rett over hodene våre ligger en diger pytonslange kveilet sammen som til en hyggelig og avslappende middagslur.

Det er iallefall en god tanke, at den forhåpentlig allerede har spist. De tøffeste av oss stikker kameralinsen varsomt opp i luften og sikter. Etter etpar meter videre innover ligger en grønn viper og døser i den lave ettermiddagsolen. Den er en av verdens giftigste slanger, vi nøyer oss med avstandsbeundring også her.

Elveturen fortsetter. Vi ser rikelig med store fugler, macaqueaper og til og med ferske elefantspor. Det er nå dyrene er mest livlige, forteller George, varmen er ikke så intens og da øker aktiviteten.
Og aktivitet skal det bli! En flokk langneseaper sitter høyt i tretoppene, og har tydeligvis en eller annen krangel på gang. Igjen kommer George til unnsetning. Langneseapene lever i harem som består av en hann og opp til syv hunner og deres avkom, forteller han. Det kan lett bli konflikter mellom hunnene, og det kan bli problemer hvis yngre hanner prøver å overta et harem. Hannen i flokken vi ser på er åpenbart i det amorøse hjørnet. En etter en må alle hunnene til pers, med unntak av to. De trekker seg lenger og lenger ut på en grein som blir tynnere jo lenger ut de går. Vi aner at jentene vet hva de gjør. Dette trikset er sikkert nedavrvet fra mor til datter; sett deg lengst ute dersom du vil være i fred! Hannen tar hintet, han vet at dersom han følger etter havner aller tre i elven. Han nøyer seg med å kalle på hunnene med dype, fornærmede lyder, og hunnene kjefter tilbake med sinte, bikkjeliknende bjeff. Det er jentene som vinner denne runden, og mens tusmørket smyger seg nedimellom jungelen senker roen seg i flokken.

Mørket kommer raskt, og vi setter kursen tilbake til Kinabatangan Riverside Lodge. Her venter god mat og hyggelig selskap. Kvelden tilbringes med jungelentusiaster fra alle verdenshjørner og våre usedvanlig trivelige guider. I skinnet fra parafinlampene og glødende myggspiraler sitter vi ved elvebredden og deler snutter fra hverandres liv, før vi trette og lykkelige trekker oss tilbake til hyttene og lar jungelen lulle oss i søvn.

FAKTA OM TUREN TIL SUKAU - RIVER KINABATANGAN
• Sukau landsby ligger ca. 135km. fra Sandakan. Det er mest vanlig å kjøpe en ferdig tur, som inkluderer transport, overnatting, måltider og en eller flere båtturer.
• www.sitoursborneo.com
• Kart-Kinabatangan

GOMANTONG GROTTENE

Har du hørt om svaleredesuppe? Den kinesiske delikatessen som er laget av fuglereir? Svalen utsondrer et spytt som den bruker til å lime sammen kvister og blader når den bygger reir. Dette spyttet skal visstnok være veldig bra for helsen, og serveres som suppe. Populariteten har nok like mye med prisen som med den helsebringende effekten å gjøre. Det er få steder disse svalene finnes, og de bygger reir høyt oppe i grotter og klippestein fjell. Det å sanke reir er en strabasiør og risikofylt jobb, og det er mange som gjerne vil gjøre business på dette. Dermed går prisen opp, det ferdige suppeproduktet blir dyrt, og dermed eksklusivt og forbeholdt de velstående. Gomantonggrottene er kjent for sine store svalekolonier. Innsankingen av de tomme redene etter klekkesesongen går på anbud og konsesjonsordninger til allerede mektige firmaer. Det skal sies at landets myndigheter overvåker denne næringen, blant annet for å sørge for at bestanden opprettholdes og at det ikke begås brudd på natur- og dyrevernbestemmelser.

I sesongen voktes grottene døgnet rundt så ikke uvedkomne skal snike til seg noe av godene. Et kilo rede av beste kvalitet kan gi opp til USD 500. Det er det absolutt verd å klatre for, i en befolkning med lave lønninger og lav levestandard. Arbeidstillas og sikring av anleggsplassen er fremmedord. Her klatres det opptil 90 meter rett opp kun ved hjelp av tau og bambusrør. Fatale ulykker forekommer, men med de attraktive lønningene for dette sesongarbeidet fra juli til september er det kanskje verd å risikere livet.

Gomantonggrottene gir ikke bare ly for tusenvis av svaler og deres eksklusive spytt. Grottene er et lukket økosystem, som er selvforsynt. Det finnes ca. to millioner flaggermus, kakerlakker, sommerfugler, rotter og alle mulige giftige og ikke giftige småkryp. De livnærer seg på guano, eller flaggermusbæsj, tene lever av småkryp, osv. osv. En perfekt symbiose og næringskjede.

Det er ingen overdrivelse å si at en tur inn i grottene er en spesiell opplevelse. Tynne regnfrakker beskytter mot fuglebæsj og guano ovenfra, og en plankesti langs grotteveggen sørger for at man ikke synker ned i det stinkende gulvet bestående av all avføringen.
På grotteveggene, bare centimeter fra der vi selv befant oss, var det horder med glinsende kakerlakker, skorpioner og giftige edderkopper og rotter, over oss hang tusenvis av flaggermus. Ikke noe for sarte sjeler, her er det ingen skam å snu!

FAKTA OM GOMANTONG GROTTENE:
• Grottene ligger ca. 30km. Fra Sandakan. Det er ikke så lett å komme seg dit på egenhånd, så det enkleste er å kjøpe en utflukt fra en av reisearrangørene i Sandakan. Det går også an å leie taxi for en halv dag.
• Inngang til området koster RM30 pr. person, kameraavgift er RM 10 pr. kamera.
Kjøper man en organisert tur er inngangsavgiften inkudert.