Historien har flere ganger streifet innom Sandakan. Byen var kjent gjennom
bøkene til amerikanske Agnes Keith, som bodde i Sandakan på 1930 tallet.
Hun skrev tre bøker fra sin tid på Borneo; den mest kjente heter ”Landet
nedenfor vindene”. Den er en beretning fra dagliglivet til de britiske
kolonistene og deres virksomhet i landet. Den 2. verdenskrig har også
preget Sandakan. Japanerne hadde en stor fangeleir i området, hovedsakelig
med australske fanger. Da de allierte rykket nærmere, forsto japanerne at
de verken hadde forsyninger eller mannskap til å vokte fangene. De
besluttet å sende dem på vandring til byen Ranau, en jungelstrekning på
250 km. De sendte flere puljer til Ranau, hvor fangene ble satt til å
transportere ris. Denne transporten gikk til fots, med
20 kilos sekker på ryggen. Mangel på mat og
hygiene medførte at alle døde. Av de 2400 fangene var det i slutten av
juli 1945 kun 6 gjenlevende, de hadde lyktes i å flykte. Senere har disse
hendelsene fått navnet dødsmarsjene.
Ca. 8 km. utenfor Sandakan ligger en park med et minnesmerke over de falne
fangene.
MØT
DINE SLEKTINGER I SEPILOK ORANGUTAN SENTER
 |
Verdens største rehabiliteringssenter for
Orangutaner ligger kun 20 minutter fra Sandakan. Reservatet utgjør
over 4.500 hektar jomfruelig regnskog, og er hjem for orangutaner som er
reddet fra fangenskap, som er funnet skadet
eller foreldreløse. Senteret drives av Malaysias myndigheter,
og på området finnes det både sykehus og barnehjem som tar
seg av alle nykommere. Målet er at
alle dyrene gradvis
skal tilbake til den ville tilværelsen. Treningen foregår gradvis
og forsiktig, i tillegg
til maten de selv klarer å skaffe i jungelen blir det hver dag satt ut mat
til dem som ikke klarer seg selv. Matingen er uten tvil et av
høydepunktene ved besøket i senteret. Matingen foregår til faste
tider, og det er bygget en observasjonsplatform hvor
turistene samles. Er man heldig kommer det opptil flere orangutaner,
enkelte dager kommer det ingen.
Vokterne og de ansatte presiserer at selv om det er skuffende for
turistene hvis ingen dukker opp, er det et godt tegn på at dyrene er
riktig trenet og dermed er blitt selvforsynte. Særlig i fruktsesongen, når
jungelen har rikelig å by på, kan det gå dager, ja uker, mellom hver
gang noen dukker opp. |
Orang betyr menneske, utan betyr skog. Man anslår at det finnes ca. 400
orangutaner på Borneo, ca. 50-60 lever i tilknytning til senteret . En
voksen orangutan trenger 5 km2 for å ha tilstrekkelig revir og tilgang på
mat. Etter å ha sikret oppveksten ved senteret, kan de på egenhånd forlate
reservatet, som ikke er avsperret. Bare svært sjelden blir noen
tvangsflyttet, det kan skje dersom noen viser aggresive tendenser mot
andre, svakere orangutaner, eller mot de som jobber i senteret. En
orangutan blir opptil 40 år gammel, og selv om de er søte som små, kan en
voksen orangutan være livsfarlig. Det er full anledning til å ta turer i
reservatet på egenhånd, men man frarådes å gjøre det uten guider fra
senteret. Til advarsel og med glimt øyet forteller guiden om skrekkopplevelsen til
franskmannen som trosset anbefalingen og la ut på egenhånd. Hans møte med
den voksne hannen endte heldigvis uten tap av liv – men i aller høyeste
grad med tap av alt annet. Orangutanen hadde forlangt å få både kamera,
klær og sko før han var fornøyd! Skjelvende av skrekk returnerte den nakne
franskmannen fra jungelen, like naken som som sin genetiske slekning!
Han fikk iallefall erfare hvordan orangutanene opplever å måtte posere
nakne for turistene hver dag!
Vi fikk gleden av å oppleve 3 vakre eksemplarer av arten. Clenon, en jente
på 6 år, Mariko og Patrik, to hanner på henholdsvis 10 og 6. Alle tre
hadde kommet til senteret som nesten nyfødte, og alle tre lever nå en
halvvill tilværelse. De kom til foringsplatformen for noen bananer, litt
melk og masse oppmerksomhet fra overbegeistrede turister med teleskopiske
kameralinser. Vi fikk møte de tre igjen i filmen de viser i
informasjonsenteret, der vi fulgte dem fra en hjelpeløs tilværelse som
nyfødte med tåteflaske, til de smårampete tenåringene de nå er i det fri.
FAKTA
OM SEPILOK
• Turen dit: De fleste
reisearrangører i Kota Kinabalu og i Sandakan arrangerer dagsturer og
overnattingsturer. Taxi er billig, så det går fint an å leie en taxi for
en dag.
• Åpningstider: Hele dagen, men
dyrene mates kl. 10.00 og kl. 14.30.
• Inngang: RM 10. pr. person.
• Kameraavgift: RM
10.
• Informasjonssenteret byr på en film
flere ganger daglig og rikelig med informasjon om våre svært så nære
slektninger.
• Det finnes selvsagt både kafeteria og
suvernirbutikk, og du kan overnatte i Sepilok Bed & breakfast, Sepilok
Jungle Resort eller Sepilok resthouse.
• Tips: Er du en av de heldige
som får se Orangutanene, så husk at for å få gode bilder kreves det mer
enn et engangskamera, både på grunn av avstanden og på grunn av at
dagslyset ikke slipper helt til inne i jungelen.
PULAU
SELINGAN - SKILPADDEØYA
 |
Havskilpadder er noen av de mest eksotiske
og forhistoriske skapninger vi kan tenke oss. På tre små øyer en times
båttur nord for Sandakan skal vi endelig få oppleve dem på nært hold.
Mellom juli og oktober krabber de møysommelig opp på stranden i
ly av nattemørket, graver hull og legger
sine egg, før de like møysommelig setter kursen tilbake til havet.
Hvordan finner de tilbake til den samme øya år etter år? Vår
undring er stor, og spørsmålene er mange. En
overnattingstur til Pulau Selingan gir svar på det
meste av det vi lurer på.
Etter ankomst på øya blir vi vist inn i
informasjonsenteret, som også huser restauranten.
Der får vi informasjon om skilpaddene, og får se en
film om det sårbare livet og farene de utsettes for;
både naturen selv og moderne forurensing gjør at
bestanden
dessverre blir mindre og mindre.
For å forsøke å bevare og øke bestanden, driver
regjeringen flere profesjonelle klekkerier rundt om
på øyene. Når skilpadden er ferdig med eggleggingen,
kommer reservatets ansatte og graver dem opp, og
flytter dem til et bevoktet område.
|
Dette gjøres for å
forhindre at rovdyr tar eggene, og også for kunne føre logg
om temperatur og klekketid. Arbeidet inngår i et større
forskningsprogram drevet av Malaysias regjering. Alle de
kunstige ”reirene” merkes med
dato for når eggene er lagt, hvor mange egg, og forventet
klekkedato. Temperaturen avgjør kjønnet til skilpadden.
Dette kan styres ved å skygge for solen ved hjelp av
presenninger eller trær, slik at man påser at det blir
klekket omtrent like mange hankjønn som hunkjønn. Et annet tiltak for å bevare og øke bestanden er at er
innført totalforbud mot å ta egg. Straffen er usedvanlig streng med både sel og bøter. All
handel med skilpaddeskall og levende eller døde dyr er strengt forbudt.
Dessverre er eggene en delikatesse blant endel av
befolkningen, de har ikke fått opplæring i hvorfor bevaring er viktig,
eller de forstår ikke konsekvensen av reirplyndringen.
På grunn av forbudet er prisen svært høy, noe som betyr risikabel, men svært god inntekt.
Overalt på øyene hvor skilpaddene legger egg står det store skilt, på den
måten blir turister såvel som fastboende gjort oppmerksom på reglene som
gjelder, og straffen for å bryte dem.
Mellom klokken 18.00 og kl. 06.00 er det ikke tillatt å gå rundt på øya.
Vi samles i restauranten, og en eller to voktere holder oppsyn og
registrerer hvor mange skilpadder som kommer. Kun en skilpadde blir
gjenstand for turistenes oppmerksomhet, når hun er i gang med eggleggingen
får vi liste oss ut på stranden. I mørket stiller vi oss opp rundt hullet
for å bivåne dette urgamle ritualet. Lommelykt og kamerablitz er ikke
tillatt, så fotografering er nesten umulig. Mens eggleggingen pågår er
hunnen nærmest i transe, og enser ikke oss som står rundt. Flere av oss
som kanskje bare får oppleve dette en gang i livet, betrakter det hele med
ydmyk undring og andektig stillhet. Over oss er en
stjernekledd, føyelssvart tropenatt,
på stranden under oss går livet sin gang, styrt av mysterier vi kanskje
aldri kommer til å løse...
Undringen blir ikke mindre når vi får vite at et kull er klekket og på vei
opp av den dype sandgropen.
Det er nesten hundre av dem, de blir plukket forsiktig opp av det
inngjerede reiret i sanden og lagt i en kurv før de bæres ned til sjøen.
Der blir de satt varsomt ned i sanden, og setter øyeblikkelig kursen rett
ut i havet.
FAKTA OM TUR TIL
SKILPADDEØYENE
• Det er skilpadder av rasene Hawkbill og
Green turtle som legger egg på
øya.
• Det er flere turarrangører i Sandakan som tilbyr tur til
øyene. Alle turene er imidlertid arrangert av firmaet
Crystal Quest, som har enerett på arangementene. Det er kun
tillatt med ca. 50 personer pr. døgn i klekketiden juli –
oktober. Det anbefales derfor å planlegge og bestille turen
i god tid.
• Turismen til Skilpaddeøyene er omstridt, spesielt fordi
bestanden synker, og naturvernorganisasjoner og kommersielle
interesser går ikke alltid hånd i hånd.
KINABATANGAN - ELVETUR I
JUNGELEN
 |
Den flatbunnede elveprammen glir
sakte fremover. Det er sent på ettermiddagen, og dagslyset
strever med å trenge ned gjennom den tette vegetasjonen.
Jungelen er stille og ikke stille på samme tid. Fugle- og
dyrelyder fyller den varme og fuktige luften. Den putrende
påhengeren er det eneste som bryter stemningen. Vi er stille.
Guiden vår George og båtføreren er også stille. Det er likevel
en vesentlig forskjell på dem og oss. De har et topptrenet blikk
for spennende jungelting, det har ikke vi. George
guide gjør et håndtegn til båtføreren som med en
gang setter motoren i fri.
George peker ivrig opp i et tre, gestikulerer
for å vise oss hvor vi skal se.
Vi myser og ser kun grønn vegetasjon. Myser mer
og ser fortsatt bare grønn og tett vegetasjon. George vinker
pånytt til båtføreren, som setter kursen
nærmere de store trærne
som henger utover elvebredden. Plutselig er vi nære nok. For
nære. I greinene rett over hodene våre ligger en diger
pytonslange kveilet sammen som til en hyggelig og avslappende
middagslur. |
Det er iallefall en god tanke,
at den
forhåpentlig allerede har
spist. De tøffeste av oss stikker kameralinsen varsomt opp i
luften og sikter. Etter etpar meter videre innover ligger en
grønn viper og døser i den lave ettermiddagsolen.
Den er en av
verdens giftigste slanger, vi nøyer oss med avstandsbeundring
også her.
Elveturen fortsetter. Vi ser rikelig med store fugler,
macaqueaper og til og med ferske elefantspor. Det er nå dyrene
er mest livlige, forteller George, varmen er ikke så intens og da
øker aktiviteten.
Og aktivitet skal det bli! En flokk langneseaper sitter høyt i
tretoppene, og har tydeligvis en eller annen krangel på gang.
Igjen kommer George til unnsetning. Langneseapene lever i harem
som består av en hann og opp til syv hunner og deres avkom,
forteller han. Det kan lett bli konflikter mellom hunnene, og
det kan bli problemer hvis yngre hanner prøver å overta et
harem. Hannen i flokken vi ser på er åpenbart i det amorøse
hjørnet. En etter en må alle hunnene til pers, med unntak av
to. De trekker seg lenger og lenger ut på en grein som blir
tynnere jo lenger ut de går. Vi aner at jentene vet hva de gjør.
Dette trikset er sikkert nedavrvet fra mor til datter; sett deg
lengst ute dersom du vil være i fred! Hannen tar hintet, han vet
at dersom han følger etter havner aller tre i elven. Han nøyer
seg med å kalle på hunnene med dype, fornærmede lyder, og
hunnene kjefter tilbake med sinte, bikkjeliknende bjeff. Det er
jentene som vinner denne runden, og mens tusmørket smyger seg
nedimellom jungelen senker roen seg i flokken.
Mørket
kommer raskt, og vi
setter kursen tilbake til Kinabatangan
Riverside Lodge. Her venter god mat og
hyggelig selskap. Kvelden tilbringes med jungelentusiaster fra
alle verdenshjørner og våre usedvanlig trivelige guider. I
skinnet fra parafinlampene og glødende myggspiraler sitter vi
ved elvebredden og deler snutter fra hverandres liv, før vi
trette og lykkelige trekker oss tilbake til hyttene og lar
jungelen lulle oss i søvn.
FAKTA OM TUREN TIL SUKAU - RIVER KINABATANGAN
• Sukau
landsby ligger ca. 135km. fra Sandakan. Det er mest vanlig å
kjøpe en ferdig tur, som inkluderer transport, overnatting,
måltider og en eller flere båtturer.
• www.sitoursborneo.com
•
Kart-Kinabatangan
GOMANTONG GROTTENE
 |
Har du hørt
om svaleredesuppe? Den kinesiske delikatessen som er laget av
fuglereir?
Svalen utsondrer et spytt som den bruker til å lime sammen
kvister og blader når den bygger reir. Dette spyttet skal
visstnok være veldig bra for helsen, og serveres som suppe.
Populariteten har nok like mye med prisen som med den
helsebringende effekten å gjøre. Det er få steder disse
svalene finnes, og de bygger reir høyt oppe i grotter og
klippestein fjell. Det å sanke reir er en strabasiør og
risikofylt jobb, og det er mange som gjerne vil gjøre business
på dette. Dermed går prisen opp, det ferdige suppeproduktet
blir dyrt, og dermed eksklusivt og forbeholdt de velstående.
Gomantonggrottene er kjent for sine store
svalekolonier. Innsankingen av de tomme redene etter
klekkesesongen går på anbud og konsesjonsordninger
til allerede mektige firmaer. Det skal sies at
landets myndigheter overvåker denne næringen, blant
annet for å sørge for at bestanden opprettholdes og
at det ikke begås brudd på natur- og
dyrevernbestemmelser. |
I sesongen
voktes grottene døgnet rundt så ikke uvedkomne skal snike
til seg noe av godene. Et kilo rede av beste kvalitet kan gi
opp til USD 500. Det er det absolutt verd å klatre for,
i en befolkning med lave lønninger og lav levestandard.
Arbeidstillas og sikring av anleggsplassen er fremmedord. Her
klatres det opptil 90 meter rett opp kun ved hjelp av tau og
bambusrør. Fatale ulykker forekommer, men med de attraktive
lønningene for dette sesongarbeidet fra juli til september er
det kanskje verd å risikere livet.
Gomantonggrottene gir ikke bare ly for tusenvis av svaler og
deres eksklusive spytt.
Grottene er et lukket økosystem, som er selvforsynt. Det
finnes ca. to millioner flaggermus, kakerlakker, sommerfugler,
rotter og alle mulige giftige og ikke giftige småkryp. De
livnærer seg på guano, eller flaggermusbæsj, tene lever av
småkryp, osv. osv. En perfekt symbiose og næringskjede.
Det er ingen overdrivelse å si at en tur inn i grottene er en
spesiell opplevelse. Tynne regnfrakker beskytter mot
fuglebæsj og guano ovenfra, og en plankesti langs
grotteveggen sørger for at man ikke synker ned i det stinkende
gulvet bestående av all avføringen.
På grotteveggene, bare centimeter fra der vi selv befant oss,
var det horder med glinsende kakerlakker, skorpioner og
giftige edderkopper og rotter, over oss hang tusenvis av
flaggermus. Ikke noe for sarte sjeler, her er det ingen skam å
snu!
FAKTA
OM GOMANTONG GROTTENE:
• Grottene ligger ca.
30km.
Fra Sandakan. Det er ikke så lett å komme seg dit på
egenhånd, så det enkleste er å kjøpe en utflukt
fra en av reisearrangørene i Sandakan. Det går
også an å leie taxi for en halv dag.
• Inngang til området koster
RM30 pr. person, kameraavgift er RM 10 pr. kamera. Kjøper
man en organisert tur er inngangsavgiften inkudert. |